The Conversation

Andrew Jaspan tilbrakte flere år som redaktør for store aviser, inkludert The Observer i London, The Sunday Herald i Glasgow og The age i Melbourne, Australia. Han opplevde selv nedgangen for avisene, inkludert fallet i inntekter, og permitteringer, og konstant press for kostnadsreduksjon. Etter at han forlot The Age i 2005, forsvant ikke hans bekymring for fremtidens journalistikk. Andrew forpliktet seg til å koke opp en alternativ modell.

På det tidspunktet han forlot jobben som redaktør av Melbourne Age, undret Andrew seg på hvor borgerne ville få nyheter forankret i fakta og bevis snarere enn i mening eller ideologi. Han mente det fortsatt var etterspørsel etter journalistikk med dybde og substans, men var bekymret for økende fokus på det spekulative.

Mens han var i avisen «The Age», var han blitt venner med en prorektor ved et universitet i Melbourne, som oppmuntret ham til å snakke med gløgge folk på hele lærestedet – en astrofysiker, en nobelprisvinner, forskere fra geovitenskap, økonomer … Disse var dyktige folk som han ønsket var mer involvert i å informere verden om hva som skjer, og rette feilene som dukker opp i media. De var imidlertid uvillige til å engasjere seg i massemedia. Ofte forsto ikke journalister hva de sa, eller valgte ensidig ut hvilket aspekt av en historie som ble fortalt, og publiserte en versjon som fagfolkene følte var feil eller feilkarakterisert. Aviser ønsker å tiltrekke seg et stort publikum. Forskere vil kommunisere seriøse nyheter, funn og innsikter. Det er ikke en perfekt overensstemmelse (match). Universiteter har massive lagre med kunnskap, forskning, visdom og ekspertise. Men mye av dette ligger bak en vegg de har laget selv – det er metaforene om en inngjerdet hage og elfenbenstårnet, og i mer bokstavelig forstand, betalingsveggen. Bredt sagt er universiteter en del av samfunnet, men frakoblet det. De er en enorm offentlig ressurs, men ikke så bra på å presentere sin kompetanse til det bredere publikum.

Andrew trodde han kunne hjelpe til med å koble akademikere til den offentlige arenaen igjen, og kanskje bidra til at samfunnet finner løsninger på større problemer. Han tenkte på å koble profesjonelle redaktører med universitet og forskere, til å arbeider én-til-én for å forbedre alt fra fortellingsstruktur til overskrift, bildetekster og sitater. Redaktørene kan bidra til å gjøre noe som er akademisk, til noe forståelig og lesbart. Dette ville vært en hovedforskjell fra tradisjonell journalistikk – emneeksperten ville fått en sjanse å se artikkelen, og gi den en endelig godkjenning før den blir publisert. Sammenlign dette med journalister som bare plukker og velger sitater, og skriver hva enn de måtte ønske.

De han snakket med likte denne idéen, og Andrew gikk i gang med å skaffe penger og støtte ved hjelp av Commonwealth Scientific og Industrial Research Organisation (CSIRO), University of Melbourne, Monash University, University of Technology Sydney, og University of Western Australia. Disse grunnleggende samarbeidspartnere så verdien av en uavhengig informasjonskanal som også ville bli et utstillingsvindu for talent og kunnskap i universitets- og forskningssektoren. Med deres hjelp, i 2011, ble Conversation lansert som en uavhengig nyhetsside i Australia. Alt som publiseres i Conversation lisensieres åpent med Creative Commons.

Conversation er grunnlagt på den oppfatning at forankringen av et fungerende demokrati er tilgang til uavhengig, informativ journalistikk med høy kvalitet. Conversations mål er at folk skal få en bedre forståelse av aktuelle saker og komplekse problemstillinger – og forhåpentligvis også høyne kvaliteten på den offentlige diskusjonen. Conversation ser seg selv som en kilde til pålitelig informasjon til vårt felles beste. Kjerneoppgaven deres er enkel: Å gi leserne en pålitelig kilde til bevisbasert informasjon.

Andrew jobbet hardt for å gjenoppfinne en metodikk for å lage pålitelig, troverdig innhold. Han innførte strenge nye arbeidsrutiner, prinsipper og koder for utføringen.^[116] Disse inkluderer full åpenhet om hvem hver forfatter er (med sin relevante kompetanse); hvem som finansierer forskningen deres; og om det er noen potensielle eller faktiske interessekonflikter. Viktig er det også hvor innholdet kommer fra, og selv om det kommer fra universitets- og forskningssamfunnet, må det fremdeles være helt åpent. Conversation befinner seg ikke bak betalingsmur. Andrew tror at tilgang til informasjon er et likhetsspørsmål – alle skal ha tilgang, som tilgang til rent vann. Conversation er forpliktet til et åpent og gratis Internett. Alle bør ha gratis tilgang til innholdet deres, kunne dele det, eller publiserere det på nytt.

Creative Commons hjelper til med disse målene; artiklene publiseres med Attribution-NoDerivs-lisens (CC BY-ND). Det er fritt tilgjengelig for andre å viderepublisere et annet sted så lenge henvisning er gitt, og innholdet ikke er endret. I fem år har mer enn tjueto tusen nettsteder republisert innholdet. Conversations nettsted får om lag 2,9 millioner unike sidevisninger pr. måned, men gjennom viderepublisering har de trettifem millioner lesere. Dette kunne ikke blitt gjort uten Creative Commons-lisensen, og etter Andrews syn, er Creative Commons sentral i alt Conversation gjør.

Når leserne kommer over Conversation, virker det som om de liker det de finner, og anbefaler det til venner, kolleger, og sine nettverk. Leserskaren har primært vokst gjennom jungeltelegrafen. Selv om de ikke har salg og markedsføring, fremmer de sitt arbeid gjennom sosiale medier (inkludert Twitter og Facebook), og ved å være en akkreditert leverandør til Google News.

Det er vanlig for grunnleggerne av alle selskaper å spørre seg selv hva slags selskap det skal være. Det ble raskt klart for grunnleggerne av Conversation at de ønsket å opprette et offentlig gode i stedet for å tjene penger på informasjonen. De fleste medieselskaper arbeider med å samle så mange øyne som mulig for salg av annonser. Conversation-stifterne ønsket ikke den modellen. De har ingen reklame og er et ikke-for-profitt-foretagende.

I dag er det ulike utgaver av Conversation for Afrika, Storbritannia, Frankrike og USA, i tillegg til en for Australia. Alle fem versjonene har egne redaksjonelle kolofoner, eget rådgivende styre og eget innhold. Conversations globale virtuelle redaksjon har omtrent nitti ansatte som arbeider med trettifem tusen akademikere fra over seksten hundre universiteter over hele verden. Conversation ønsker å jobbe med universitetsforskere fra enda flere deler av verden.

I tillegg har hver utgave sitt eget sett av finansieringspartnere, strategiske partnere og finansielle bidragsytere. De har mottatt finansiering fra stiftelser, bedrifter, institusjoner og individuelle donasjoner, men Conversation beveger seg mot betalt medlemskap fra universiteter og forskningsinstitusjoner for å videreføre virksomheten. Dette ville sikre den nåværende tjenesten, og hjelpe til med å forbedre dekning og funksjoner.

Når forskere ved medlemsuniversiteter skriver en artikkel, så er det en viss bygging av universitetets varemerke knyttet til artikkelen. På nettsiden til Conversation, så står betalende medlemsuniversiteter oppført som «medlemmer og sponsorer». Tidlige deltagere presenteres som «stiftelsesmedlemmer», med plass i det redaksjonelle rådgivende styre.

Akademikere betales ikke for sine bidrag, men får fri redigeringsbistand fra en profesjonell (fire til fem timer i gjennomsnitt per stykke). De får også tilgang til et stort publikum. Hver forfatter og medlemsuniversitet har tilgang til en spesiell analyseoversikt der de kan se hvor langt en artikkel rekker ut. Beregningene omfatter hva folk kvitrer, kommentarene, landene lesekretsen representerer, hvor artikkelen er viderepublisert, og antall lesere per artikkel.

Conversation planlegger å utvide analyseverktøyet til å vise ikke bare spredning, men innvirkning. Dette sporer aktiviteter, atferd og hendelser som følge av publikasjonen, inkludert ting som at en fagperson blir bedt om å være med på en forestilling for å diskutere sitt bidrag, holde en tale på en konferanse, samarbeide, sende et bidrag til en journal og konsultere et selskap om et emne.

Disse gjennomslags- og rekkeviddeberegningene viser fordelene ved medlemskap. Med Conversation kan universiteter engasjere offentligheten, og vise at de er verdifulle.

Med sitt slagord, «Akademisk standhaftighet, journalistisk finesse», representerer Conversation en ny form for journalistikk som bidrar til bedre informerte borgere, og forbedret demokrati rundt om i verden. Dets åpne forretningsmodell og bruk av Creative Commons viser hvordan det er mulig å bygge opp både et offentlig gode, og skaffe operasjonelle inntekter samtidig.

Denne teksten er skrevet av Paul Stacey som en del av boken Made with Creative Commons og siden oversatt til Norsk som en del av boken Gjort med Creative Commons. 

Teksten er publisert under CC BY-SA-lisensiert, noe som betyr at du fritt kan kopiere, distribuere videre, remikse, transformere og bygge videre på innholdet for ethvert formål, selv kommersielt, så lenge du gir riktig kreditering, gir en lenke til lisensen og angir om endringer er gjort. Hvis du remikser, omformer eller bygger videre, må dine bidrag følgelig distribueres med samme lisens som den opprinnelige. Lisensdetaljer er å finne på: https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/