Ofrer personvern og grunnleggende demokratiske rettigheter i kampen mot terror!

Denne uken leverte Lysne II-utvalget sine anbefaler til regjeringen om å innføre full overvåking av datatrafikken inn og ut av Norge. Dette er et tiltak som representerer et betydelig inngrep i enkeltmenneskers privatliv, samtidig som det vil kunne få store samfunnsmessige konsekvenser. Skulle forslagene i rapporten bli vedtatt, mener jeg vi vil være vitne til at våre digitalt inkompetente politikere ofrer personvern og grunnleggende demokratiske rettigheter i kampen mot terror.

Dramatisk skifte

Uavhengig av det endelige utfallet av forslaget fra Lysne-utvalget, har vi de siste årene sett en dramatisk endring i den politiske viljen til å ofre personvernet gjennom overvåkning av mennesker som i utgangspunktet ikke er mistenkt for å ha gjort noe straffbart. Internasjonalt har vi sett mange eksempler på misbruk av etterretningsinformasjon og eksempler på at de som utøver overvåkning på ingen måte overholder de lover og regler som er definert for å begrense skadevirkningene. Vi må også kunne stille spørsmål om de politiske organene som skal ha oppsyn med for eksempel E-tjenesten faktisk har tilstrekkelig kompetanse. Rapporten stadfester at E-tjenesten sitter med ledende eksperter på sikkerhet og overvåking. Jeg tillater meg altså å stille spørsmålet om Stortingets kontrollorganene har den samme kompetansen.

Hvor går grensen?

Det blir helt avgjørende at vi får en åpen debatt om disse spørsmålene, og vi må i langt større grad enn Lysne-utvalget gjør i sin rapport, diskutere de viktige prinsipielle spørsmålene knyttet til den massive overvåkningen som enkelte samfunnsgrupper vil bli utsatt for. Hvor går grensen for hva vi som enkeltmennesker skal kunne akseptere av overvåkning og i hvilke situasjoner er det helt avgjørende at statlige organer ikke skal kunne overvåke det vi gjør. Det er for meg komplett uforståelig hvordan man kan foreslå et så radialt tiltak til regjeringen, uten å samtidig være helt tydelig på hvordan man tenker å sikre at for eksempel journalister og politiske partier ikke blir overvåkning. Vi har allerede eksempler i Norge på at film og fotomateriale fra journalister har blitt beslaglagt, noe jeg mener representerer nok en brutt barriere.

Vernesoner

Den økende graden av sentral digital overvåkning aktualiserer også behovet for «digitale vernesoner» hvor enkeltmennesker kan ferdes fritt. Konsekvensen ved å ikke ta denne diskusjonen er at en relativt liten gruppe mennesker i PST, E-tjenesten og politiet sitter med utrolig mye makt ved at veldig mange mennesker overvåkes.

Jeg er også meget kritisk til hvordan utvalget kan ta så lett på enkelte veldig viktige spørsmål. I rapporten står det for eksempel: «Hendelser har vist at det ikke er mulig å lage noen elektroniske systemer som er fullt ut sikre mot datainnbrudd. Reduksjon av risiko for at uvedkommende får tilgang til data og utstyr må derfor ha høy prioritet.» Med dette stadfester altså utvalget selv et kritisk problem uten at de adresserer mulige konsekvenser annet en overfladisk. Hva er faktisk konsekvensen hvis disse dataene skulle komme på avveie? Skulle man sammenlignet dette med verning av natur, vil det være som å foreslå bygging av et gasskraftverk på toppen av fuglefjellet ved Runde og bare nøye seg med å si at vi må være snill med Lundefuglene som hekker der.

Rapportens mangler

Etter å ha lest rapporten sitter jeg med noen helt grunnleggende spørsmål som jeg mener utvalgets rapport ikke berører i tilstrekkelig grad:

1. Har denne overvåkningen virkelig den ønskede effekten, altså å forhindre terror? Det finnes mange eksempler som viser at for eksempel «al Qaida», en organisasjon det vises til i rapporten, og andre terrororganisasjoner er relativt kompetente med tanke på å unngå å legge etter seg digitale spor. 
Det er også veldig mange eksempler på at etterretningen har fanget opp informasjon men ikke klart å sette inn tiltak i tide.

2. Hvordan sikrer vi at loven ikke utvides uten tilstrekkelig politisk behandling ettersom nye behov oppstår? Rapporten beskriver dette under punktet «formålsutglidning», og erfaringen fra for eksempel Sverige viser at nettopp denne typen utvidelser relativt raskt blir aktuelt. Rapporten konkluderer vagt med at ikke alle endringer er «feil», noe som i seg selv understreker min bekymring.

3. Hvordan sikrer vi at loven som regulerer overvåkningen faktisk følges. Ser vi på saker knyttet til politiets overvåkning av mennesker i straffesaker finner vi mange eksempler på at politiet på ingen måte følger de lovene som er satt i forbindelse med for eksempel sletting av data.

4. Hvordan sikrer vi full åpenhet rundt kontrollmekanismene knyttet til denne overvåkningen og enda viktigere hvordan sikrer vi at de politiske organene som skal kontrollere har tilstrekkelig kompetanse. Her beskriver rapporten en modell som noen ganger krever forhåndsgodkjenning av domstol mens man i andre tilfeller blir kontrollert i etterkant.

Det er mange dilemmaer når man først gir noen «alle fullmakter». Vi kan prøve å se for oss en situasjon hvor Stortinget gjennom sine kontrollorganer planlegger et ettersyn av E-tjenesten etter at de har bygget en stor organisasjon knyttet til denne massive overvåkningen. Hvordan kan da Stortinget være helt sikker på at de selv ikke blir overvåket av den samme institusjonen som de er satt til å kontrollere?

Relevant lenker:

https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/fd/dokumenter/lysne-ii-utvalgets-rapport-2016.pdf

http://www.digi.no/artikler/utvalg-gar-inn-for-overvaking-av-all-datatrafikk-ut-og-inn-av-norge/351200

 

The true pioneers of the sharing economy

The real sharing economy is not about renting out your apartment on Airbnb or offering your services as a taxi driver on Uber. These are both good services but it would be completely wrong to label them as pioneers of the sharing economy.

The true pioneers would be the technological sharing culture with projects like Linux, Wikipedia, Github and Open Street map. The communities that developed the Internet in the 90s and the important work by the free software movement in the 80s built the foundation for one of the largest paradigme shifts in history. The Creative Commons movement that has grown strong over the last 10 years has also played an important role in creating a strong sharing economy.

If one were to look for companies that can be called pioneers in the sharing economy it would have to be Amazon, Google and Redhat.

People like Richard Stallman, Tim Berners-Lee, Lawrence Lessig and Håkon W. Lie are pioneers of the sharing economy trough significant contributions that deserve to be mentioned.

Creative Commons: Remix from Creative Commons on Vimeo.

The story of Android and how it gave free software the right WAF-factor(Wife Acceptance Factor)

In the «Pre-Android period» gadgets from Apple and computers from Microsoft had what you might call a higher wife acceptance factor, meaning it was more likely to be adapted by non technical users.

When I started out playing with free software more the 15 years ago the terms free software and open sources had a very high geek-factor associated with them . At this time it was hard to imagine any laptop or device running free software taking marked shares from Windows.

For companies developing proprietary software it was also very important to label free software as low quality and unreliable. This has changed dramatically over the last 15 years and Android played an important part in this journey.

Android gave the word disruptive a whole new meaning

The year is 2008. The first GoOpen conference is about to kick off in Oslo.

When the Director of free software at Google, Chris Dibona enters the stage as one of the conference’s keynotes, he talks about how Google has built its business with free software.

He also talks about how they are already well underway to expand Googles business, not only to cover search, ads and video (acquisition of Youtube). At this point it was already known that Google had launchd the first version of a mobile operating system in November 2007  that was based on Linux – the name was Android.

The first phone with Android was released in Norway the next summer and in only 18 months Android dominated the market for smart phones in our country. Sins the launch in 2007 Android have taken over markeds across the world with nearly 1.5 billion users at the end of 2015. This despite the fact that both Apple, Microsoft and the Finnish mobile company we have forgotten the name of,  did every thing possible to dominate the same space during this period.

From the start Google and their partners had a totally different business model, letting different vendors develop new devices based on the same core system. This gave the marked many different devices and the vendors freedom to build on the same software commodities. The key in this approach is an open plattform in an open marked.

The story of Android is important for many reasons, but primarily because it shows that by rethinking a business model completely, it is possible to change a large market in a very short period of time.

An important thing to remember, the mayor topic that concerned most free software activist in 2007-2008 was not Android but the document formats and the battle between OOXML and ODF. During the GoOpen conference in 2008 a friend of mine, Håkon Wium Lie, organized a demonstration that ended up in front of the Norwegian Parliament, with the slogan “OOXML – Go to hell.”

Little did we know that it was not ODF and OpenOffice but Android that would cause a breakthrough for free and open source software and give it all so important Wife Acceptance Factor.

 

My favorite TED talks from 2015

Some of the TED Talks  that I have watched in 2015 really made an impression on me and I have just set up a list of the ones that i rank as the best. These are not TED talks that where held in 2015, but talks that I have watched over the course of the last year and found to be inspiring.

Lawrence Lessig talking about how there is a corruption at the heart of American politics, caused by the dependence of Congressional candidates on funding from the tiniest percentage of citizens.

Clay Shirky on how internet will change government and how government can learn from open sources. 

Chimamanda Adichie tells the story of how she found her authentic cultural voice — and warns that if we hear only a single story about another person or country, we risk a critical misunderstanding.

In this talk from 2005 Jimmy Wales recalls how he assembled “a ragtag band of volunteers,” gave them tools for collaborating and created Wikipedia, the self-organizing, self-correcting, never-finished online encyclopedia. 10 year later this talk is still super relevant and the idea behind wikipedia is still an inspiration.

Mobile-based learning app for Syrian children

The Norwegian government is launching a competition to develop a mobile-based learning app for Syrian children. I have been contributing in the project with input on how to Creative Commons licensing content and open source code licenses software should be developed.

Link

How we work at the Maarifa Initiative

Over the last two years I have been working on The Maarifa Initiative and this summer we are starting up projects in Kampala, Uganda and Addis Ababa in Ethiopia.

The Maarifa Initiative is all about creating a community of students and teachers working to reuse, adapt and translate digital learning resources from existing global resources into local languages.

A short summery of our workflow looks like this:

  • We start by searching and  finding digitale learning resources
  • translate and re-contextualize
  • re-develop and build new content
  • Publish in a new language and context

This video gives an short introduction to the structure and how we work:

Introduction to Open educational resources and MOOCs

Open educational resources (OER) are freely accessible, openly licensed documents and media that are useful for teaching, learning, and assessing as well as for research purposes. Although some people consider the use of an open file format to be an essential characteristic of OER, this is not a universally acknowledged requirement.

The term MOOC, a massive open online course (MOOC /muːk/) is an online course aimed at unlimited participation and open access via the web. In addition to traditional course materials such as filmed lectures, readings, and problem sets, many MOOCs provide interactive user forums to support community interactions between students, professors, and teaching assistants

In this introduction I have collected some tutorials and talks that I consider to be great for those who would like to learn more about these important subjects:

OER Introduction

Creative Commons licenses

Creative Commons is a nonprofit organization that enables the sharing and use of creativity and knowledge through free legal tools. The CC licenses are easy to understand for non technical users and there is a license guide to help you choose the right license.

Sal Khan talks about how technology can change education

Sal Khan is most famous for creating Khan Academy. In this talk at TED he also talks about some of the key elements in flipped classrooms and adaptive learning.

edX – and an introduction to MOOC

In this Ted-talk the head of edX, Anant Agarwal, makes the case that MOOCs as a way to share high-level learning widely and supplement (but perhaps not replace) traditional classrooms.

Wasaloppet quiz

After a very exciting final stage of Wasaloppet I was inspired to create an interactive drag and drop quiz where you can test if you know the winners from the last 10 years. One for men and one for women.

Fra gutterommet til verdensherredømme

[vc_row][vc_column width=”1/1″][vc_column_text]

Friprogsenteret har jobbet mot offentlig og privat sektor i perioden fra 2007 til dags dato. Vårt oppdrag har vært å bidra til økt bruk av fri programvare og informere om mulighetene som ligger i gjenbruk, deling og samarbeid.

Ser man på de globale trendene i perioden fra 2007 og frem til idag, så har vi vært vitne til en helt utrolig utvikling. Idag kjører børser over hele verden fri programvare, de aller fleste supermaskiner bruker Linux, globale prosjekter som Netflix, Amazon, Google, Facebook og Twitter bruker og deler fri programvare. Sist, men ikke minst, selskaper som tidligere var svorne tilhengere av lukket programavare «har skiftet side» på flere av sine prosjekter. På denne listen finner vi storheter som Apple, IBM, Sun(før oppkjøp) og Microsoft. IBM har over flere år bidratt med milliardbeløp til Linux og Microsoft både gjenbruker og deler under en fri lisens.

Når Microsoft i 2010 la ned sin blogg-tjeneste «Windows Live Spaces» ble alle brukerne rutet over til WordPress.com. WordPress er bare et av mange eksempler som viser at prosjekter som ble startet på gutterommet kan lykkes, selv i konkurranse med de aller største. Idag er neste ¼ av alle nettsider og blogger tuftet på WordPress og sammen med plattformer som Drupal og Joomla representerer de en stor del av internett.

Android gav ordet disruptiv helt ny mening

Året er 2008. Den første GoOpen konferansen er i ferd med å sparkes igang på Det Norske Teater i Oslo. Friprogsenteret ble opprettet noen måneder tidligere med finansiering fra Heidi Grande Røys og Fornyingsdepartementet. Tema som opptar de fleste på denne tiden er dokumentformater og kampen mellom OOXML og ODF. Det går så langt at Håkon Wium Lie med venner arrangerer en demonstrasjon under konferansen som ender forran Stortinget, med slagordene «OOXML – Go to hell». Lite visste vi om at det var et annet prosjekt omtalt på konferansen(om enn bare i en bisetning) som skulle vise vei for fri programvare mot forbrukermarkedet.

Når sjefen for fri programvare hos Google, Chris DiBona går på scenen som en av konferansens keynotes, snakker han om hvordan Google har bygget sitt selskap med fri programvare. Han snakker også om hvordan de allerede er godt igang med å utvide sin satsing til ikke bare å gjelde søk, annonser og video (Oppkjøp av Youtube). På dette tidspunktet var det allerede kjent at Google hadde som målsetning å lansere et operativsystem for mobile enheter som skulle være basert på Linux – navnet var Android.

Den første mobilen med Android ble lansert i Norge sommeren etter og i løpet av 18 måneder var Android dominerende innenfor markedet for avanserte mobiltelefoner. Dette til tross for at både Apple, Microsoft og et finsk mobilselskap vi har glemt navnet på, satset det «remmer og tøy» kunne holde i akkurat dette markedet. Historien om Android er viktig av mange grunner men først og fremst fordi den viser at man ved å tenke helt nytt kan endre et stort marked på veldig kort tid.

Delingskultur handler ikke lenger bare om programvare

Når Clay Shirky i 2012 holdt foredrag et på en global konferanse(TED) med tittelen «How the Internet will (one day) transform government» snakket han om hvordan fri programvare som metode og tankesett kan endre hvordan vi organiserer offentlig sektor. Vi er nok på ingen måte der at offentlig sektor kommer til å utvikle lover ved å bruke Github i nær fremtid. Dette representerer allikvel en veldig viktig global trend gjennom de siste årene hvor metodene og filosofien bak fri progamvare har inspirert mennesker innenfor andre fagområder. Dette har ført til bølger av åpenhet innenfor kunnskapsindustrien, forskning, utdanning og kultur.

Åpne data har de siste årene vært et viktig satsingsområde for mange land med USA og England som de mest kjente. I Norge og Europa blir åpne data sett på som et område hvor startups og private aktører kan bygge forretning på offentlig data. Dette er tuftet på et enkelt prinsipp om at når det offentlige har betalt for innsamling, utvikling og foredling av data så skal dette deles fritt, også for kommersielle formål. I samme gate finner vi bevegelsen for Open Access som handler om åpen og fri tilgang til vitenskapelig litteratur og publikasjoner.  Når Bill & Melinda Gates Foundation tidligere i høst annonserte en egen Open Access Policy for de forskningsprosjektene de finansierer, er de bare en av mange globale aktører som tar et standpunkt om åpenhet.

Mange bruker idag Wikipedia daglig, men ikke alle er klar over at når Jimmy Wales etablerte dette prosjektet var det i stor grad inspirert av fri programvare og tankesettet rundt gjenbruk og deling. Idag er Wikipedia et av verdens mest besøkte nettsteder med kunnskap skrevet og utviklet i all hovedsak av frivillige. De siste 10 årene har vi sett en global bevegelse mot at noen av disse prinsippene også har smittet over på prosjekter som utvikler innhold for utdanning gjennom at de deler sine kunnskapsressurser under en fri lisens. Prosjekter som Khan Academy, CK-12, MIT Open CourseWare og det norske prosjektet NDLA er bare noen av disse som hører hjemme under definisjonen Open educational resources (OER).

På samme måte som Wikipedia totalt forandret markedet for tradisjonelle leksikon tror vi at Open educational resources og andre former for fritt tilgjengelige læringsressurser kommer til å snu opp ned på utdannings sektoren også i Norge. Det faktum at enkelte kurs på nettstedet edX.org har flere innrullerte studenter en norske universiteter og høyskoler tilsammen er bare å regne som frampek i en historien som vil bringe høyere utdanning inn i et nytt paradigme.

Så hva med offentlig sektor?

Når man flytter blikket fra de globale trendene og over på norsk offentlig sektor oppleves det nærmes som litt selvmotsigende for mens utviklingen av den global delingskultur akselererer, er det fortsatt veldig skjelden vi ser deling av kildekode mellom offentlige virksomheter i Norge. Det er litt merkelig at kommersielle aktørerer som konkurrerer om de samme kundene klarer å få til deling av teknologi mens offentlig virksomheter sliter med å knekke koden.

Når offentlig sektor så går igang med felles prosjekter eller konkret samarbeid rundt utvikling av løsninger sliter man med å få det helt til. Store overskridelser, løsninger som ikke fungerer etter hensikten og tjenester som ikke skallerer er desverre gjennomgangstonen. Dette skyldes forskjellige faktorer men vi mener kompetanse, organisering og politisk vilje er noen av de viktigste. I tillegg ser vi at mange av delingsprosjektene i statlig og kommunal sektor bærer mer preg av samkjørte anskaffelser fremfor ekte deling og gjenbruk. Når felleskomponenter som brukes av mange etater og kommuner ikke underlegges en fri lisens gir dette også en veldig uheldig leverandørbinding.

Når man lanserer deling og gjenbruk med den betingelsen at alle må inn i samme prosjekt kan dette også gi store skalleringsutfordringer i tillegg til at man faktisk tar forgitt at en form passer alle. Skal organisasjoner og prosjekter som Altinn, KommIT og Difi lykkes med utvikle felles løsninger så må disse deles fritt. Det hjelper ikke med en hybrid hvor man deler noe med noen. Når utviklingen og eierskapet er offentlig må man dele alt, alltid, med alle!

I tillegg ser vi at de norske etatene og kommuner som bruker fri programvare ikke bidrar med ressurser tilbake til de opprinnelige prosjektene slik for eksempel IBM gjør med Linux. Når vi samtidig vet at for eksempel OpenSSL brukes i eller av mange prosjekter i Norge mener vi at tiden er inne for økt fokus på at norsk offentlig sektor burde bidra til globale kodemiljøer.

På samme måte som det finnes en politisk vilje i regjeringen til å fremme deling av åpne data burde det finnes en politisk vilje til å dele all kildekode. Dette vil på ingen måte hindre leverandører av lukket programvare, men det vil sørge for at all kildekode finansiert av det offentlige, faktisk blir fritt tilgjengelig for alle. Dette må også gjelde digitalt innhold som kurs og kompetansemateriell. Det er etter vår mening uheldig når universiteter, høgskoler, Difi og KS KommIT bruker millionbeløp på å utvikle nettbaserte kurs for studenter og offentlig forvaltning uten at disse underlegges en fri lisens og er tilgjengelig for alle.

Nå som Friprogsenteret om få uker legger ned sitt virke mener vi det vil være naturlig å sende en oppfordring til den sittende regjering om hvilke tiltak og prosjekter som vil være en god oppfølger og helt nødvendig for å fremtidig IKT-utvikling i offentlig sektor:

  • Alle felleskomponenter må utvikles som fri programvare
  • Pålegg om deling av all offentlig finansiert kildekode både for kommuner og etater(gjelder programvare man utvikler med offentlige midler)
  • Etabler en egen finansiell og organisatorisk støtteordning for offentlig prosjekter som har stort delingspotensiale for å fremme gjenbruk
  • Klare regler for offentlige virksomheter som ønsker å bidra økonomisk til fri programvaremiljøer eller miljøer som utvikler fritt digitalt innhold.
  • Endring av loven om offentlige anskaffelser slik at den fremmer deling
  • Etablere en finansiell støtteordning for globale fri programvareprosjekter som brukes mye av norsk offentlig sektor. Prosjektene på listen revideres årlig.
  • Lag et Kunnskap.norge.no hvor man samler digitale kunnskapsressurser lisensiert med en fri lisens
  • Etabler en egen ordning for vurdering av alle offentlige prosjekter(over en gitt størrelse) opp mot mulige nasjonal og internasjonal deling. Dette kan gjelde deling i Norge, med andre Europeiske land, men også i bistandsprosjekter
  • Etabler et eget fagmiljø(prosjektspeidere) som søker internasjonalt for å finne gode løsninger som kan gjenbrukes av norske kommuner og etater. Dette etter modell fra FiksGataMi.

Et aktivt forhold til gjenbruk og deling av teknologi og kunnskap er ikke bare et anliggende for politisk ledelse i KMD, det er viktig for alle ledere som ønsker å utvikle gode offentlige tjenester. Å kjøre igang arbeid med et større offentlig IKT-prosjekt i 2015 uten å vurdere verdien i gjenbruk og deling er som å starte en legepraksis uten å kjenne til Penicillin.

Christer Gundersen

Fripriogsenteret

[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]

Teknologi en viktig del av fremtidige bistandsprosjekter

“The digital devide” eller det digitale gapet definerer forskjellen mellom de som har tilgang til teknologi og internett, og de som ikke har det. Av verdens ca. 7 milliarder mennesker har nesten 70 prosent ingen tilgang til pc eller internett. Prosjekter som kan bidra til å lukke dette digitale gapet vil være med å skape grunnlag for deling av kunnskap, mer rettferdig fordeling og utdanning til alle.

ResultatapportforHelseogutdanningi 2013 fra Norad som ble publisert nå i desember viser til store fremskritt innen både helse og utdanning de siste årene. Samtidig er befolkningsveksten i lav-inntektsland høy, og innen 2050 forventes Afrika å doble sin befolkning. Prognoser i rapporten viser også at antall studiesøkende vil dobles innen 2025, og at mesteparten av økningen vil skje i utviklingsland. Det er samtidig stor mangel kvalifiserte lærere i mange utviklingsland, noe som i seg selv er en utfordring for å sikre god kvalitet i utdanningen. Det å møte denne utviklingen vil derfor kreve betydelige innsats for å sikre utdanning til alle og det er her vi mener teknologi og mer spesifikt deling av norsk teknologi og digitale læremidler kan være et viktig satsningsområde.

Tilgang til den digitale almenningen

Analyserer man “The digital devide” på verdensdel ser man at det aller meste av trafikk på nettet fortsatt foregår mellom Europa og Nord-Amerika, mens store deler av Asia og Afrika ikke er på nett, bokstavelig talt. Tilgang til internett i seg selv vil tilgjengeliggjøre kunnskap til flere og gi mer likestilling i mange land i årene som kommer.

Det som skiller tilgang til internett fra andre typer infrastruktur er at man i mindre grad er avhengig av vei, fabrikker eller bygninger for å få det til. Reiser man utenfor de store byene, i for eksempel afrikanske land, ser man at mange mennesker allerede i dag har mobiltelefoner – selv om husene deres hverken har direkte tilgang til strøm eller til rent vann. For mange nordmenn kan dette virke som et paradoks, men for innbyggerne i disse landene er det faktisk enklere å skaffe seg mobiltelefon enn innlagt strøm og vann.

I Norge har vi i dag flere store IKT-satsninger innenfor kommunal og statlig sektor. I mange av disse prosjektene utvikler norske offentlige virksomheter programvare og digitalt innhold som konkret kan deles og gjenbrukes i andre land. Innenfor både grunnskolen og videregående skole utvikles digitale læremidler innenfor fag som for eksempel matematikk og fysikk, hvor innholdet naturligvis lett kan oversettes og brukes globalt.

Forenklet kan vi si at vi tar en kopi av programvaren eller det digitale innholdet, bidrar til oversettelse, for så å gjøre det mulig for mottakerlandet å ta teknologien i bruk. Det er på ingen måte slik at at all teknologi er like relevant for andre nasjoner, men selv om vi bare snakker om 10-15% gjenbruk, vil det være mange hundre millioner kroner som potensielt kan gjenbrukes over noen år.

Deling av digitale læremidler innen helse og utdanning

Nasjonal Digital Læringsarena(NDLA) er et prosjekt for å utvikle digitale læremidler for norske videregående skoler. Dette er et prosjekt hvor fylkeskommunene har investert mange titalls millioner kroner i utvikling av digitaler læremidler. Mange av disse læremidlene er underlagt det som kalles en fri lisens, noe som gjør det mulige å oversette disse til andre språk slik at de kan gjenbrukes av andre. Det er stor mangel på kvalifiserte lærere i mange utviklingsland og i noen tilfeller er prosjekter i en situasjon hvor man har midler men ganske enkelt ikke tilgang på den kompetente læreren. Deling og oversetting av digitale læremidler løser selvsagt ikke dette problemet, men det gir mulighet til å nå en stor gruppe som ikke har tilgang på lokale kvalifiserte ressurser.

Innenfor helse utvikles det i dag store mengder teknologi og kunnskapsmateriale som tar høyde for fremmedspråklige ansatte og pasienter. Eksempel på dette kan være noe så enkelt som digitale læringsressurser som viser hvordan man rengjør et sår eller hvordan man spjelker et bein. I forbindelse med samhandlingsreformen har teknologi og e-læring fått enda sterkere fokus og her har norsk offentlig sektor investert betydelig i et område hvor det er et stort potensial for deling, med direkte mulighet for andre land i å starte egne prosjekter som videreutvikler teknologiene. I dette ligger det et kjempepotensiale for teknologisk bistand, med langsiktig effekt. TheHealthInformationSystemsProgramme (HISP) er et prosjekt som viser at det er mulig å bruke teknologi som deles og gjenbrukes på tvers av landegrenser.

Lokal forankring og næringsutvikling

Deling av programvare og digitalt innhold fra norske prosjekter vil også gi et meget godt grunnlag for forankring av prosjektene i de lokale ressursmiljøene i de land vi samarbeider med. Denne typen prosjekter danner et godt grunnlag for bærekraftig utvikling av kompetansemiljøer i det enkelt land. Det er i praksis snakk om at vi gjennom å dele våre teknologi bidrar aktivt til etableringen av teknologimiljøer i land vi samarbeider med – slik at de senere kan etablere næring basert på denne teknologien og på den kompetanse som er overført fra de norske IKT-prosjektene.

Et viktig fokus vil være å unngå at samarbeidslandene blir avhengige av en norske leverandører, lokal næringsutvikling og lokalt engasjement blir helt avgjørende. Samtidig gir oppstarten av prosjektene en mulighet for norske IKT-bedrifter til å være med å bidra. Dette vil være med på å danne grunnlag for partnerskap mellom norske teknologimiljøer og bedrifter i land under utvikling.

Forslag til konkrete tiltak

Vi mener regjeringen må sette ned et utvalg som kartlegger prosjekter hvor etater, fylkeskommuner og kommuner har gjort investeringer som kan deles med andre land. Dette vil da være en kartlegging over relevante områder prosjekter innenfor utdanning, helse andre samfunnsområder. Neste trinn vil være å finne bistands- og utviklingsprosjekter hvor man kan ha nytte av teknologi eller digitale læringsressurser, for så å koble disse opp mot hverandre.

Det vil være helt avgjørende å integrere teknologi og digitalt innhold i allerede eksisterende prosjekter og la teknologien understøtte prosjektets målsetninger. Mange prosjekter fokuserer idag på å bygge skoler eller legge til rette for utdanning på andre måter. Her vil det være naturlig å vurdere hvordan teknologi og digitale læringsressurser kan være en naturlig del av disse prosjektene.

Vi mener at noen prosjekter kan allerede nå vurderes som pilot og integreres som en del av bistands- eller utviklingsprosjekter som for eksempel NDLA eller Den virtuelle matematikkskolen. Det samme gjelder læringsmateriell som er utviklet i forbindelse med samhandlingsreformen.