Eierskap og kontroll viktigere en delingskultur

Mange snakker om gjenbruk og deling av løsninger i offentlig sektor, og det virker å være unison enighet om at fellesløsninger og felleskomponenter er veien å gå. Samtidig sliter mange kommuner og etater fortsatt med leverandørbindinger, det som kalles «vendor lock-in», som i praksis er et hinder i utviklingen av gode løsninger. I høst kunne vi lese, på Digi.no, om Oslo kommune som ble tvunget til å velge en spesifikk type mobile enheter(Operativsystem) og om Bergen kommune som fikk uberettiget lisenskrav på over 8 millioner kroner.

Bilde av: Glyn Lowe -Attribution 2.0 Generic (CC BY 2.0)
Bilde av: Glyn Lowe -Attribution 2.0 Generic (CC BY 2.0)

Disse utfordringene, med leverandørbindinger, som mange kommuner og etater står ovenfor kommer til å bli enda mer tydelig når vi nå ser utviklingen av felleskomponenter. En felleskomponent som brukes av «alle» offentlige virksomheter er på mange måter selve definisjonen på en vellykket felleskomponent. Hvis den samme felleskomponenten eies eller kontrolleres av én leverandør blir det en «komplett monopolsituasjon». Det er derfor helt avgjørende at vi tar en prinsippiell debatt om hvem som skal eie den teknologien som utvikles på det offentliges regning.

Flere av de offentlige virksomhetene, som kjører større programvareprosjekter, har kontroll og eierskap som sin viktigste begrunnelse for å velge programvare. Det er altså ikke bare pris og mulighet for deling av programvare som er det viktigste kriterium for å velge fri programvare. Når vi spør er ofte eierskap og kontroll over egen teknologi blant de viktigste grunnene. Ønsket om å være leverandøruavhengig peker seg ut som det aller viktigste. Dette blir bekreftet av internasjonale undersøkelser som viser at det å unngå leverandørbinding, sammen med bedre kvalitet på kildekoden, topper listen over kriterier for de som velger fri programvare.

Vi får stadig vekk servert nyheter om at kommuner og etater sliter med leverandørbindinger og manglende kontroll rundt egne IKT-løsninger. Vi i Friprogsenteret blir ofte kontaktet av kommuner og etater som opplever at leverandøren av et fagsystem, en webløsning eller en integrasjonsplattform, dikterer kundens valg. Dette er enten basert på sterke samarbeidsavtaler mellom leverandører eller ganske enkelt ved å hindre integrasjon opp mot andre systemer.

Når Oslo kommune tidligere i høst opplevde at fagsystemleverandøren Gerica kun støttet et operativsystem på sine mobile enheter, var dette selvsagt meget uheldig. I praksis er det slik at Oslo kommunes behov på INGEN måte styrer deres valg av produkt. Det er Gerica, som leverandør, som gjør valget og Oslo må bare føye seg. Dette er leverandørbinding tatt rett ut av den berømte «læreboka».

Når Gerica er partner av Microsoft blir det ekstra uheldig at det er nettopp Microsoft som står igjen som en av vinnerne gjennom at Oslo kommune blir enda mer bundet til deres produkter.

Nylig kunne vi lese historien om Bergen kommune, hvor de måtte gjennom en revisjonsgjennomgang med Deloitte og Microsoft som tok 9 måneder. Kravet fra leverandørene til Bergen kommune var på rundt 8 millioner kroner. Vi ser nå ut fra oppslag på Digi.no at det er snakk om en situasjon hvor Deloitte nærmest fyrer av påstander “i blinde” med krav om flere millioner kroner for senere å «justere» kravet til 0 kroner. En kommune eller etat som har litt mindre kontroll på sine lisenser enn Bergen, ville muligens ha latt seg presse og betalt beløpet som urettmessig er fremmet.

Vi spør oss hvor mange av de mindre kommunene, som har blitt offer for samme type urettmessige krav, som faktisk ikke har ressurser til å imøtegå denne typen påstander. Bare for Bergen er det snakk om et opprinnelig krav på 8 millioner kroner og da er det ikke urimelig å anta at det er snakk om mange titalls millioner kroner totalt for offentlig sektor. Når vi i Friprogsenteret ber om innsyn i denne typen saker blir nesten hele kontrakten sladdet, noe som gjør det umulig å vurdere hvor mange lignende saker som faktisk finnes.

Vi i Friprogsenteret har fått flere henvendelser i etterkant med spørsmål om hvordan Microsoft, Gerica og Deloitte kan gjøre dette mot sine kunder som Bergen og Oslo. Svaret er enkelt. Kunden er bundet til leverandørene og denne leverandørbindingen er det eneste som gjør det mulig. Hadde kommunen kunnet bytte leverandør ville denne typen absurde krav selvsagt fått umiddelbare konsekvenser. Når Oslo kommune i flere saker de siste årene har valgt å gå for fri programvare når de skal utvikle fagsystemer, er det da heller ikke så vanskelig å se begrunnelsen for akkurat det valget.

I begge disse eksemplene snakker vi altså om to av de aller største og mest kompetente kommunene i landet og allikevel så sliter de med at leverandørene setter premissene, noe som virker helt absurd i en tid hvor alle snakker om åpne standarder og mulighet for system til system integrasjon. For mindre kommuner med bare en eller to IKT-ansatte, som skal dekke hele organisasjonen, er det nærmest umulig å demme opp for systemer innenfor mange titalls fagområder.

Utfordringene når noen få store fagsystemer, og deres leverandører, sammen med Microsoft dominerer så voldsomt i et marked er at konsekvensene av leverandørbindingene blir store. Vi i Friprogsenteret mener på ingen måte at all programvare må være fri programvare. Det er rom for både lukket og fri teknologi. Det viktige er at vi unngår at noen få aktører dominerer i et marked, samtidig som offentlige virksomheter ikke kan ta de valgene som er best ut fra deres behov.

IKT-næringen er en viktig partner for å utvikle gode løsnigner for offentlig sektor. Når vi nå reiser denne debatten handler det altså ikke om at offentlig sektor skal utvikle teknologien selv. Tvert i mot. Vi snakker om at det offentlige, gjennom eierskap og kontroll over egen teknologi, kan stimulere til en IKT-næring med enda større bredde.

Når vi i offentlig sektor snakker om betydningen av gjenbruk og deling er det viktig at vi ikke bare kaster rundt oss med begrepet delingskultur, uten at vi samtidig tar inn over oss at god delingskultur er avhengig av at de som skal dele faktisk selv har kontroll og eierskap.