Ofrer personvern og grunnleggende demokratiske rettigheter i kampen mot terror!

Denne uken leverte Lysne II-utvalget sine anbefaler til regjeringen om å innføre full overvåking av datatrafikken inn og ut av Norge. Dette er et tiltak som representerer et betydelig inngrep i enkeltmenneskers privatliv, samtidig som det vil kunne få store samfunnsmessige konsekvenser. Skulle forslagene i rapporten bli vedtatt, mener jeg vi vil være vitne til at våre digitalt inkompetente politikere ofrer personvern og grunnleggende demokratiske rettigheter i kampen mot terror.

Dramatisk skifte

Uavhengig av det endelige utfallet av forslaget fra Lysne-utvalget, har vi de siste årene sett en dramatisk endring i den politiske viljen til å ofre personvernet gjennom overvåkning av mennesker som i utgangspunktet ikke er mistenkt for å ha gjort noe straffbart. Internasjonalt har vi sett mange eksempler på misbruk av etterretningsinformasjon og eksempler på at de som utøver overvåkning på ingen måte overholder de lover og regler som er definert for å begrense skadevirkningene. Vi må også kunne stille spørsmål om de politiske organene som skal ha oppsyn med for eksempel E-tjenesten faktisk har tilstrekkelig kompetanse. Rapporten stadfester at E-tjenesten sitter med ledende eksperter på sikkerhet og overvåking. Jeg tillater meg altså å stille spørsmålet om Stortingets kontrollorganene har den samme kompetansen.

Hvor går grensen?

Det blir helt avgjørende at vi får en åpen debatt om disse spørsmålene, og vi må i langt større grad enn Lysne-utvalget gjør i sin rapport, diskutere de viktige prinsipielle spørsmålene knyttet til den massive overvåkningen som enkelte samfunnsgrupper vil bli utsatt for. Hvor går grensen for hva vi som enkeltmennesker skal kunne akseptere av overvåkning og i hvilke situasjoner er det helt avgjørende at statlige organer ikke skal kunne overvåke det vi gjør. Det er for meg komplett uforståelig hvordan man kan foreslå et så radialt tiltak til regjeringen, uten å samtidig være helt tydelig på hvordan man tenker å sikre at for eksempel journalister og politiske partier ikke blir overvåkning. Vi har allerede eksempler i Norge på at film og fotomateriale fra journalister har blitt beslaglagt, noe jeg mener representerer nok en brutt barriere.

Vernesoner

Den økende graden av sentral digital overvåkning aktualiserer også behovet for «digitale vernesoner» hvor enkeltmennesker kan ferdes fritt. Konsekvensen ved å ikke ta denne diskusjonen er at en relativt liten gruppe mennesker i PST, E-tjenesten og politiet sitter med utrolig mye makt ved at veldig mange mennesker overvåkes.

Jeg er også meget kritisk til hvordan utvalget kan ta så lett på enkelte veldig viktige spørsmål. I rapporten står det for eksempel: «Hendelser har vist at det ikke er mulig å lage noen elektroniske systemer som er fullt ut sikre mot datainnbrudd. Reduksjon av risiko for at uvedkommende får tilgang til data og utstyr må derfor ha høy prioritet.» Med dette stadfester altså utvalget selv et kritisk problem uten at de adresserer mulige konsekvenser annet en overfladisk. Hva er faktisk konsekvensen hvis disse dataene skulle komme på avveie? Skulle man sammenlignet dette med verning av natur, vil det være som å foreslå bygging av et gasskraftverk på toppen av fuglefjellet ved Runde og bare nøye seg med å si at vi må være snill med Lundefuglene som hekker der.

Rapportens mangler

Etter å ha lest rapporten sitter jeg med noen helt grunnleggende spørsmål som jeg mener utvalgets rapport ikke berører i tilstrekkelig grad:

1. Har denne overvåkningen virkelig den ønskede effekten, altså å forhindre terror? Det finnes mange eksempler som viser at for eksempel «al Qaida», en organisasjon det vises til i rapporten, og andre terrororganisasjoner er relativt kompetente med tanke på å unngå å legge etter seg digitale spor. 
Det er også veldig mange eksempler på at etterretningen har fanget opp informasjon men ikke klart å sette inn tiltak i tide.

2. Hvordan sikrer vi at loven ikke utvides uten tilstrekkelig politisk behandling ettersom nye behov oppstår? Rapporten beskriver dette under punktet «formålsutglidning», og erfaringen fra for eksempel Sverige viser at nettopp denne typen utvidelser relativt raskt blir aktuelt. Rapporten konkluderer vagt med at ikke alle endringer er «feil», noe som i seg selv understreker min bekymring.

3. Hvordan sikrer vi at loven som regulerer overvåkningen faktisk følges. Ser vi på saker knyttet til politiets overvåkning av mennesker i straffesaker finner vi mange eksempler på at politiet på ingen måte følger de lovene som er satt i forbindelse med for eksempel sletting av data.

4. Hvordan sikrer vi full åpenhet rundt kontrollmekanismene knyttet til denne overvåkningen og enda viktigere hvordan sikrer vi at de politiske organene som skal kontrollere har tilstrekkelig kompetanse. Her beskriver rapporten en modell som noen ganger krever forhåndsgodkjenning av domstol mens man i andre tilfeller blir kontrollert i etterkant.

Det er mange dilemmaer når man først gir noen «alle fullmakter». Vi kan prøve å se for oss en situasjon hvor Stortinget gjennom sine kontrollorganer planlegger et ettersyn av E-tjenesten etter at de har bygget en stor organisasjon knyttet til denne massive overvåkningen. Hvordan kan da Stortinget være helt sikker på at de selv ikke blir overvåket av den samme institusjonen som de er satt til å kontrollere?

Relevant lenker:

https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/fd/dokumenter/lysne-ii-utvalgets-rapport-2016.pdf

http://www.digi.no/artikler/utvalg-gar-inn-for-overvaking-av-all-datatrafikk-ut-og-inn-av-norge/351200

 

Digital delingskultur løser problemet for lag og foreninger som kreves for penger etter bilde-tabbe på 17. mai

Denne teksten ble også publisert på følgende nettaviser første uken i juni 2016: ItPro, Itromsø, Computerworld og Tidens krav.

Aftenposten skriver denne uken om Loddefjord idrettslag som brukte et bilde av det norske flagget i forbindelse med 17. mai uten å spørre fotografen om lov. Dette kostet dem dyrt, noe som er både trist og unødvendig ettersom det finns gode alternativer uten kostnad eller risiko for å havne i retten.

I en verden hvor det har blitt vanlig å dele bilder både på sosiale medier og egne nettsider er det viktig å være bevisst på konsekvensene av å bruke et bilde med copyright uten tillatelse fra opphavsmannen. Dette fikk Loddefjord idrettslag smertelig erfaring med i forbindelse med årets 17. mai-feiring. Etter at de brukte et bilde tatt av fotograf Martine Petra Hoel måtte de punge ut med 5.000 kroner. Fana IL gjorde samme tabben og fikk en regning på 10.000 kroner. Det er mange lag og foreninger over hele landet som har havnet i samme situasjon.

Personlig mener jeg fotografen i dette tilfellet utnytter en utdatert lov og krever en alt for høy sum basert på at noen har gjort en liten tabbe. Det er allikevel lag og foreninger selv som ansvaret her, selv om det er helt unødvendig av dem å sette seg i denne knipen. Det gledelige er nemlig at det finnes en veldig enkel løsningen på problemet. Den digitale delingskulturen er i dag godt utviklet. Denne delingskulturen bygger på at bilder og andre kilder blir underlagt det som kalles en fri lisens.

Den mest brukte av disse er Creative Commons. Denne lisensen gir alle som ønsker det lov til å gjenbruke bilder, film og tekst uten å spørre om lov, men under gitte forutsetninger. Tillatelsen for å gjenbruke har opphavsmannen gitt på forhånd ved å bruke denne lisensen. Denne globale delingskulturen drives frem av frivillige bidragsytere som nettopp ønsker at deres bilder, filmer eller tekster skal kunne gjenbrukes av andre. Nettsider som Wikipedia og Pixabay.com tilbyr i dag et stort antall bilder av høy kvalitet under forskjellige frie lisenser.

Ser man for eksempel etter et bilde av det norske flagget på Wikipedia vil man blant annet finne et bilde tatt av fotografen Hans-Petter Fjeld. Hans-Petter er en av mange frivillig som gjør en fantastisk jobb for å sørge for at den norske versjonen av Wikipedia har denne typen bilder.

Foto: Hans Petter Fjeld, CC BY-SA 2.5

Foto: Hans Petter Fjeld, CC BY-SA 2.5

Jeg jobber til daglig i Nasjonal Digital Læringsarena (NDLA) som er et fylkeskommunal samarbeid for å utvikle digitale læringsressurser for videregående opplæring. For oss er den digitale delingskulturen en del av vår strategi. Dette betyr i praksis at vi deler det vi selv utvikler av innhold under en fri lisens, samtidig som vi gjerne gjenbruker bilder som andre har delt.

Når vi i redaksjonen hos NDLA trengte et bilde av et flagg til en av våre artikler brukte vi det tidligere nevnte bildet fra Wikipedia som Hans-Petter har delt. For Loddefjord idrettslag eller Fana IL ville det vært helt gratis og fritt å bruke det samme bildet – helt uten risiko for å havne i retten eller motta en stor faktura i posten.