Teknologi en viktig del av fremtidige bistandsprosjekter

“The digital devide” eller det digitale gapet definerer forskjellen mellom de som har tilgang til teknologi og internett, og de som ikke har det. Av verdens ca. 7 milliarder mennesker har nesten 70 prosent ingen tilgang til pc eller internett. Prosjekter som kan bidra til å lukke dette digitale gapet vil være med å skape grunnlag for deling av kunnskap, mer rettferdig fordeling og utdanning til alle.

ResultatapportforHelseogutdanningi 2013 fra Norad som ble publisert nå i desember viser til store fremskritt innen både helse og utdanning de siste årene. Samtidig er befolkningsveksten i lav-inntektsland høy, og innen 2050 forventes Afrika å doble sin befolkning. Prognoser i rapporten viser også at antall studiesøkende vil dobles innen 2025, og at mesteparten av økningen vil skje i utviklingsland. Det er samtidig stor mangel kvalifiserte lærere i mange utviklingsland, noe som i seg selv er en utfordring for å sikre god kvalitet i utdanningen. Det å møte denne utviklingen vil derfor kreve betydelige innsats for å sikre utdanning til alle og det er her vi mener teknologi og mer spesifikt deling av norsk teknologi og digitale læremidler kan være et viktig satsningsområde.

Tilgang til den digitale almenningen

Analyserer man “The digital devide” på verdensdel ser man at det aller meste av trafikk på nettet fortsatt foregår mellom Europa og Nord-Amerika, mens store deler av Asia og Afrika ikke er på nett, bokstavelig talt. Tilgang til internett i seg selv vil tilgjengeliggjøre kunnskap til flere og gi mer likestilling i mange land i årene som kommer.

Det som skiller tilgang til internett fra andre typer infrastruktur er at man i mindre grad er avhengig av vei, fabrikker eller bygninger for å få det til. Reiser man utenfor de store byene, i for eksempel afrikanske land, ser man at mange mennesker allerede i dag har mobiltelefoner – selv om husene deres hverken har direkte tilgang til strøm eller til rent vann. For mange nordmenn kan dette virke som et paradoks, men for innbyggerne i disse landene er det faktisk enklere å skaffe seg mobiltelefon enn innlagt strøm og vann.

I Norge har vi i dag flere store IKT-satsninger innenfor kommunal og statlig sektor. I mange av disse prosjektene utvikler norske offentlige virksomheter programvare og digitalt innhold som konkret kan deles og gjenbrukes i andre land. Innenfor både grunnskolen og videregående skole utvikles digitale læremidler innenfor fag som for eksempel matematikk og fysikk, hvor innholdet naturligvis lett kan oversettes og brukes globalt.

Forenklet kan vi si at vi tar en kopi av programvaren eller det digitale innholdet, bidrar til oversettelse, for så å gjøre det mulig for mottakerlandet å ta teknologien i bruk. Det er på ingen måte slik at at all teknologi er like relevant for andre nasjoner, men selv om vi bare snakker om 10-15% gjenbruk, vil det være mange hundre millioner kroner som potensielt kan gjenbrukes over noen år.

Deling av digitale læremidler innen helse og utdanning

Nasjonal Digital Læringsarena(NDLA) er et prosjekt for å utvikle digitale læremidler for norske videregående skoler. Dette er et prosjekt hvor fylkeskommunene har investert mange titalls millioner kroner i utvikling av digitaler læremidler. Mange av disse læremidlene er underlagt det som kalles en fri lisens, noe som gjør det mulige å oversette disse til andre språk slik at de kan gjenbrukes av andre. Det er stor mangel på kvalifiserte lærere i mange utviklingsland og i noen tilfeller er prosjekter i en situasjon hvor man har midler men ganske enkelt ikke tilgang på den kompetente læreren. Deling og oversetting av digitale læremidler løser selvsagt ikke dette problemet, men det gir mulighet til å nå en stor gruppe som ikke har tilgang på lokale kvalifiserte ressurser.

Innenfor helse utvikles det i dag store mengder teknologi og kunnskapsmateriale som tar høyde for fremmedspråklige ansatte og pasienter. Eksempel på dette kan være noe så enkelt som digitale læringsressurser som viser hvordan man rengjør et sår eller hvordan man spjelker et bein. I forbindelse med samhandlingsreformen har teknologi og e-læring fått enda sterkere fokus og her har norsk offentlig sektor investert betydelig i et område hvor det er et stort potensial for deling, med direkte mulighet for andre land i å starte egne prosjekter som videreutvikler teknologiene. I dette ligger det et kjempepotensiale for teknologisk bistand, med langsiktig effekt. TheHealthInformationSystemsProgramme (HISP) er et prosjekt som viser at det er mulig å bruke teknologi som deles og gjenbrukes på tvers av landegrenser.

Lokal forankring og næringsutvikling

Deling av programvare og digitalt innhold fra norske prosjekter vil også gi et meget godt grunnlag for forankring av prosjektene i de lokale ressursmiljøene i de land vi samarbeider med. Denne typen prosjekter danner et godt grunnlag for bærekraftig utvikling av kompetansemiljøer i det enkelt land. Det er i praksis snakk om at vi gjennom å dele våre teknologi bidrar aktivt til etableringen av teknologimiljøer i land vi samarbeider med – slik at de senere kan etablere næring basert på denne teknologien og på den kompetanse som er overført fra de norske IKT-prosjektene.

Et viktig fokus vil være å unngå at samarbeidslandene blir avhengige av en norske leverandører, lokal næringsutvikling og lokalt engasjement blir helt avgjørende. Samtidig gir oppstarten av prosjektene en mulighet for norske IKT-bedrifter til å være med å bidra. Dette vil være med på å danne grunnlag for partnerskap mellom norske teknologimiljøer og bedrifter i land under utvikling.

Forslag til konkrete tiltak

Vi mener regjeringen må sette ned et utvalg som kartlegger prosjekter hvor etater, fylkeskommuner og kommuner har gjort investeringer som kan deles med andre land. Dette vil da være en kartlegging over relevante områder prosjekter innenfor utdanning, helse andre samfunnsområder. Neste trinn vil være å finne bistands- og utviklingsprosjekter hvor man kan ha nytte av teknologi eller digitale læringsressurser, for så å koble disse opp mot hverandre.

Det vil være helt avgjørende å integrere teknologi og digitalt innhold i allerede eksisterende prosjekter og la teknologien understøtte prosjektets målsetninger. Mange prosjekter fokuserer idag på å bygge skoler eller legge til rette for utdanning på andre måter. Her vil det være naturlig å vurdere hvordan teknologi og digitale læringsressurser kan være en naturlig del av disse prosjektene.

Vi mener at noen prosjekter kan allerede nå vurderes som pilot og integreres som en del av bistands- eller utviklingsprosjekter som for eksempel NDLA eller Den virtuelle matematikkskolen. Det samme gjelder læringsmateriell som er utviklet i forbindelse med samhandlingsreformen.